Litt historie
Halvard Nordfjæran ble født i 1958, på den frodige halvøya Frosta i Trondheimsfjorden. Oppveksten i Trondheims kjøkkenhage, som Frosta kalles på grunn av jordbruket, var god og trygg:
Foreldrene mine var alltid snille, det var aldri noe kjefting og fyll. De drev et småbruk og hadde mer enn nok å holde på med. Jeg lærte tidlig å arbeide, og det er jeg veldig glad for. Småbruket ligger ved sjøen, så å lære å svømme var like selvfølgelig som å lære å ga. Hadde mange venner og mye moro da vi var unger. Kan ikke tenke meg en bedre barndom. Fotball og diverse annen idrett ga meg mye.
Halvard forteller at han var mellom tre og fem år da han oppdaget at han visste hva som kom til å skje omkring ham. Han fant ut at om han snakket om det med noen, skjedde det ikke. Om han ikke snakket om det, skjedde det. Derfor trodde ingen ham. Han forteller også at han i tiårsalderen noen ganger følte at han var adoptert:
Det føltes som mor og far ikke var mine foreldre, men jeg visste jo at de var det. Jeg fikk denne fornemmelsen ved flere anledninger, og har i ettertid fundert mye på dette. Tidlig på 1990-tallet fikk jeg svaret på hvorfor dette skjedde. Jeg dro til en kjent psykolog, Rune Amundsen, som holdt på med regresjonsterapi, og lurte på om han kunne hjelpe meg å oppleve tidligere liv. Jeg fortalte ham ikke om de opplevelsene jeg hadde som tiåring. I løpet av et par timer var jeg innom fire tidligere liv. Den ene gangen kom jeg tilbake til en landsby i Skåne, hvor jeg var smed og sto i en smie og lagde hestesko. Jeg følte at jeg bar på en sorg, men visste ikke hva grunnen var. Etter litt frem og tilbake så jeg meg selv ligge på et bord, nesten ett år gammel, og foreldrene mine snakket om at de ikke hadde råd til å beholde meg og bestemte seg for å gi meg til noen andre. Følelsene jeg fikk da jeg lå i Florø og gjenopplevde dette var så sterke at det ikke var til å ta feil av.
Halvard interesserte seg for naturmedisin allerede i tenårene. Leste bøker om emnet, og prøvde forskjellige urteteer. Etter ungdomsskolen på Frosta og to år på yrkesskolen i Stjørdal bodde han i en leilighet på Ranheim og arbeidet i Trondheim. Han gikk sjøgutt skolen på Persaunet i Trondheim, og var på sjøen en tur, men fant seg ikke til rette. Da han var rundt 20 år, bestemte han seg for å bli homøopat. Han skaffet informasjon om utdannelsen fra Norsk Akademi for Naturmedisin. Men en følelse av at han ikke trengte utdannelsen, og at han hadde evner til a gjøre andre ting, gjorde at han ombestemte seg. I 1980 flyttet han til Tønsberg, og fikk jobb i Postverket der. Men like før han skulle reise dit, fanget en artikkel i Adresseavisen oppmerksomheten hans:
Det var 14. juni 1980. Artikkelen handlet om en mann på Byneset som kunne stemme blod, og diverse andre ting. Han fortalte at han lette etter en person i slekten som kunne føre arven videre. Det kunne ikke være hvem som helst, vedkommende måtte være skikket til det. Mannen på Byneset var Petter Nistad, og min mors fetter. Mor ringte ham og fortalte at jeg var interessert i naturmedisin, og Petter ba oss komme utover i helgen. Vi dro på besøk og pratet om hverdagslige ting, og noen ord om det han kunne. Han ga meg boken om Marcello Haugen og ba meg lese den, for å se om det var noe inspirasjon å hente. Etter et par dager ringte han og ba meg komme utover alene. Han fortalte da om blodstemming og andre ting, og at han da han håndhilste på meg første gangen følte at jeg hadde evner utenom det vanlige, og ville jeg skulle overta etter ham. Det hendte jo at jeg skar meg noen ganger og da gjorde jeg som Petter hadde sagt, og blodet stoppet.
Den første tiden i Tønsberg tok Halvard et kurs i yoga og meditasjon, og det var da ting for alvor begynte å ta av. Etter kurset åpnet ting seg for ham, og han fikk en del aha-opplevelser, blant annet forutanelser. Men noen måneder i Postverket var nok til å overbevise Halvard om at det ikke var postmann han skulle bli. Han fikk jobb på Jarlsø fabrikker, og kjøpte mange bøker fra England om diverse energier, uten egentlig å lese dem. Så skjedde det som skulle forandre livet hans for alltid:
Jeg mediterte daglig og tok en løpetur hver ettermiddag. Visste innerst inne at jeg hadde disse evnene, men skjønte også at jeg ikke skulle presse på for å åpne opp fortest mulig. Men 7. februar 1982 fikk jeg bekreftelsen. Da hadde jeg hatt vondt i den ene foten i tre dager, og det begynte å bli kjedelig at jeg ikke kunne ta den daglige løpeturen. Da jeg kom hjem fra jobb den dagen, følte jeg at jeg skulle holde hendene over der jeg hadde smerte. Jeg kjente umiddelbart energien, og at smertene forsvant ut tærne.
På fabrikken dagen etter nevnte jeg dette til dem jeg jobbet sammen med, og lurte på om noen av dem hadde smerter. En av dem fortalte at han hadde vondt i en skulder, og hadde vært hos fysioterapeut 36 ganger uten bedring. Jeg spurte om han ville være forsøkskanin, noe han gjerne ville. Han kom hjem til meg samme kveld, og var sikkert like spent som jeg. Etter 35 minutter kunne han fortelle at smertene var borte, også de han hadde i armen, som han ikke hadde fortalt meg noe om på forhånd. På jobben dagen etter var det flere som lurte på hvordan det hadde gått, og han fortalte hva som hadde skjedd og at smertene var borte. Men de lurte nok på om dette ville holde eller komme tilbake. To uker senere var han fortsatt smertefri, og da var det flere som ville ha behandling, og etter hvert deres familie, venner og bekjente.
Jeg fikk ganske raskt mye å gjøre på kveldene og i helgene, og måtte før fellesferien bestemme meg for hva jeg skulle satse på, fabrikkarbeid eller healing. For jeg kunne ikke holde på med begge deler, det ble for slitsomt. I helgene reiste jeg hjem til folk rundt om i Vestfold og andre steder. Oslo, Sandefjord, Larvik, Porsgrunn, Skien og sørlandskysten til Lindesnes, og noe lenger nord. Var på mange sykehus og behandlet.
På den tiden ble healere kalt håndspåleggere og folk med varme hender. Halvard forteller at han kontaktet en av dem for å snakke om evnene, men ble forhindret hver gang han skulle dra for å besøke henne:
Det kom alltid noe i veien så jeg ikke kunne reise. I ettertid skjønte jeg hvorfor. Det var for at jeg ikke skulle lære en annen persons teknikker og måte å arbeide på. For det kunne ødelegge for min metode som var riktig for meg. En håndspålegger eller en med varme hender er ikke riktig benevnelse, da det ikke er nødvendig å legge hendene på personen. Man kan like godt behandle ute i auraen eller på avstand. Og varme hender er det ikke alle som kjenner. Man kan like gjerne kjenne kalde hender, ja til og med så kalde at det iser. Helt i starten var det noen av dem som kom til meg som mente at hvis man kjente kulde, hadde man kreft. Dette er selvfølgelig ikke riktig. Det du kjenner, er riktig for deg, og en annen kan kjenne noe annet. Kjenner du noe, er det et tegn på at du reagerer på healingen, men om du ikke kjenner noe til a begynne med, betyr ikke det nødvendigvis at du ikke er mottakelig. Det er ikke alle som er like følsomme overfor hva som foregår i kroppen. Og det er stor forskjell på hva man kan kjenne, alt etter hvilke plager man har og hva man har hatt tidligere i livet. Noen må ha flere behandlinger før de kjenner noen reaksjoner eller forandring, da det kan ta tid å «hente opp» og løse opp blokkeringene som er nødvendig for at bedring kan merkes. Man kan få reaksjoner og symptomer man har hatt tidligere, bare i omvendt rekkefølge, da helbredelsesprosessen virker som om man kjører en film baklengs.
Sommeren 1982 bestemte Halvard seg for a bli healer på heltid. Han reiste hjem til Frosta og behandlet folk der gjennom sommeren. Høsten kom, og han flyttet tilbake til Tønsberg. Der leide han et hus på Tolvsrød, før han i mai 1983 flyttet inn i et hus på Barkåker, som egnet seg bra til å ta imot klienter. Huset hadde kontor og venterom i første etasje, og leilighet i annen. På et healerkurs i Gausdal høsten 1982 var Halvard spent på å møte andre med evner som ham, men ble skuffet:
Det var helt vanlige folk, som tok det som en ferie, eller som bare var nysgjerrige på healing og meditasjon. Det viktigste jeg lærte der, var at jeg hadde funnet metoden som var riktig for meg, og at jeg skulle holde på den. Stole på det jeg følte innerst inne, for det var riktig for meg, å lytte til mine åndelige hjelpere. De visste hva som skulle gjøres og de ville guide meg på riktig vei. Når jeg sto fast og ikke visste hva jeg skulle gjøre, fortalte de og viste meg løsningen i bilder.
Menneskene som kom fra hele landet for å få behandling hos Halvard fortalte historier om andre med lignende evner:
Mange hadde fått hjelp hos noen med varme hender tidligere. Jeg erfarte at folk fra Trøndelag og Nord-Norge var enklest; de stilte ikke så mange spørsmål. De var mer vant til sånne ting. Men folk fra syd for Dovre, utenom dem som hadde kjennskap til Marcello Haugen, hadde ikke dette forholdet til healing og trodde ikke noe særlig på det. De var mer opphengt i legene som hadde utdannelse i å hjelpe folk. Men hva hjalp vel det, når folk ikke ble friske av legevitenskapen? Var de blitt friske hos legene, ville de vel ikke kommet til meg? Noen kvakksalvere var det også rundt omkring, men det kan man vel si om enkelte leger også. Fra 1990 har imidlertid publisiteten i tidsskrifter og på TV gjort healing godt kjent over hele landet.
Halvard mener healing er en medfødt evne:
Det er som med andre evner, som for eksempel at noen er veldig musikalske, kunstneriske og lignende. Det er ikke meningen at alle skal kunne utføre healing, så det stemmer ikke det de fleste kursholderne sier, at alle kan lære healing. At alle kan bli en healer. Det sier de bare for at flest mulig skal komme på kurs. Alle kan lære om healing, men alle kan ikke bli en flink healer, og om man har evnene, trenger man nødvendigvis ikke gå på kurs. Det kan være en fordel, men også en ulempe, alt etter hvor flink man er til å sortere ut hva som er bra og ikke. Fra omkring 1990 har det vært mange kurs i healing og selvutvikling. Det har stadig dukket opp nye healing teknikker: Body Mirror System, reiki, kirurgisk healing, theta-healing osv. Alt dette er bare forskjellige navn og uttrykk for å gjøre det mer interessant. For å få folk til å tro at de har oppdaget noe nytt, noe helt spesielt. Hvorfor ikke si det som det er, at man driver med healing om man har sånne evner? Å gå på kurs og lære diverse teknikker, symboler, ord og uttrykk kan være greit om man føler for det. Det er mange som ikke forstår hva healing er og hvordan det fungerer, så de tror de kan lære å bli healer. Det er mye fornuftig å lære på kurs, ja, men man må bruke fornuften selv og forstå hva som er riktig og ikke.
Det er forskjellige grader av healing evnen. Noen har det sterkere og noen svakere, og i en del tilfeller kan man trene seg til å utnytte sitt fulle potensiale. Man kan i så måte ha utbytte av noe man lærer på kurs. Er man en sterk healer, trenger man ikke drive med mange andre ting, i hvert fall ikke i starten. Det er en del som mister fotfestet etter et helgekurs eller to. Det blir sterkere energier i en gruppe og noen resultater kan de fleste få til, med for eksempel muskulatur, spenningshodepine og sånne enklere ting. Når de har opplevd dette, tror de at de kan utrette det meste, og setter i gang med å fortelle om sine evner, med timebestilling og priser. Mange er de som er blitt lurt trill rundt etter besøk hos sånne. Etterpå sier de at de har prøvd healing og det virket ikke, så det tror de ikke på. Men saken var vel heller at de ikke var hos riktig healer. Men likevel: Ingen kan jo hjelpe alle. Det kan heller ikke jeg. Men det jeg gjør hjelper på de fleste.
Når noen spør Halvard hvilken type healing han gjør, svarer han:
For meg er det bare en type, og det er naturlig healing. Åndelig healing. Dette er ikke et terapeutisk system, som akupunktur, homøopati, soneterapi og andre behandlingsmetoder, og kan dermed ikke tillæres. Det er medfødt. Andre i familien før meg hadde sånne evner, men de drev ikke aktivt med det, da det var mye feil oppfatning blant folk. Spesielt i kristne miljøer og blant statskirkens folk. Det er jo ikke så lenge siden hekseprosessene lagde problemer for folk med evner litt utenom det vanlige. Noen lurer også på om jeg blir tappet for energi. Nei, jeg bruker ikke av mine egne energier, og noe av «gullstøvet» faller på meg også. Det vil si at jeg heller blir oppladet, og om jeg ikke var i form da jeg startet behandlingen, kunne jeg være i bedre form etterpå. Noen snakker om hva jeg gjør for å åpne opp og stenge av. Helt fra starten i 1982 fikk jeg det for meg at jeg alltid skulle være åpen. Derfor kan det når som helst overføres energi om det er noen i nærheten som trenger det. Om jeg står i handlekø, sitter på toget, snakker i telefonen og lignende. Før var det noen som mente at healing var ulovlig på grunn av kvakksalverloven. Da ville det vært vanskelig å bevege seg utendørs eller ha kontakt med andre personer uten a bli lovbryter.
Mange lurer også på hva jeg gjør for å beskytte meg selv. Det finnes flere teknikker der ute, men jeg gjør ingen ting. Er det meningen man skal drive med healing, er man beskyttet. Noen tror det kan bli for mye healing. Overdosering. Men det går ikke an. Jeg kjenner ikke til noen som har dødd av å få for mye kjærlighet. Jeg har hørt om healere som ikke vil behandle folk under 18 år, og det mener jeg er bare tull. Og noen mener at vi ikke har lov til å behandle folk som selv ikke har bedt om det, eller som ikke vet om det selv og har godkjent det. Hva da med dem som ligger i koma? Eller om man kommer til en ulykke? Skal man ikke kunne hjelpe vedkommende om han ikke kan spørre om det selv? Enten så skjer det ingenting, eller så hjelper det. Man må bruke sunn fornuft. Ingen tar skade av å få healing, enten man har bedt om det eller ei.
Mange spør meg om tidspunktet for healingen, da de har hørt eller lært at man må være med på healingen ved å sette seg eller legge seg og slappe av, meditere og gjerne tenne et lys. Ja vel, se for deg bonden som går ut i fjøset og sier til Dagros: «Nå må du legge deg og slappe av, og være med på healingen, så tenner jeg et lys og så må dere andre kyr og kalver være stille en stund.» Man trenger ikke være med på det eller vite tidspunktet, det kan ha negativ effekt. Healing energien er forbundet med kroppens intelligens for å gjøre det som er nødvendig, og man trenger ikke sitte der og tenke på spesielle symboler eller utføre mantra. Det kan nok bli bedre resultater om man bare kobler ut og slapper helt av.
I 1983 behandlet Halvard en kvinne med en alvorlig sykdom, som var pasient hos en lege på et rekreasjonssenter. Legen ble imponert over resultatet av behandlingen:
Hun ble veldig bra, og legen ville jeg skulle komme på besøk på senteret og behandle noen pasienter der. Han satt og så på mens jeg behandlet noen personer, deriblant en kvinne med en stor kul i nakken, som forsvant på 25 minutter. Etter dette var jeg på rekreasjonssenteret flere ganger, og det ble vel litt mye oppstyr etter hvert. Legen sa at jeg ikke kunne komme tilbake flere ganger, da det var fare for at han kunne miste bevilgningen. Det falt ikke i god jord for de bevilgende myndigheter og legeforeningen at det var en healer på ferde. Det er ikke bra at folk blir friske for raskt ...
I 1983 fant Halvard også ut at han hadde evnen til a justere lengdeforskjeller på armer og bein:
Den første jeg prøvde det på var ei jente fra Valdres. Hun hadde et bein som var omkring en centimeter kortere enn det andre. Det strekte seg i løpet at et par minutter, og hun kjente etterpå at hun sto beint, med begge hælene på gulvet. Dette gjorde så stort inntrykk på meg at jeg ikke sa et ord på to timer.
I 1984 flyttet Halvard til Valdres og leide et hus på Leira, med leilighet i annen etasje og kontor, venterom og to hybler for langveisfarende i første. Han ble kjent med mange trivelige folk der, etter hvert som de forsto at han drev seriøst. Oppmerksomheten rundt hans virke vokste, og snart hadde han flere års ventetid. Det gjorde det vanskelig å vite hva han skulle gjøre da noen med alvorlige lidelser tok kontakt.
Sommeren 1984 fikk han kontakt med dem som bodde på Svarga, der Marcello Haugen hadde bodd og drevet sitt virke:
De ba meg hjem til seg, og det var meget interessant å være der og snakke med dem. Det er et lite kapell nede i bakken som Marcello hadde bygget. Inni der er det et lite rom med en stol, sannsynligvis hvor han mediterte. Jeg satt der og mediterte selv. Etter noen minutter dukket Marcello opp, han sto bak meg og viste meg noe, ga meg en beskjed.
I 1990 arrangerte Halvard en healing demonstrasjon på Fagernes Hotell, og hadde satt inn en annonse om at han ville forsøke å justere beinlengden på låghalte:
Dette er en svært vanlig årsak til problemer i rygg, bekken og hofter. Det forplanter seg til knær, brystryggen, nakken og hodet, da ryggsøyla blir som en S. Det var en dristig foreteelse, og jeg var spent og nervøs etter at jeg hadde rykket inn annonsen. Det var 27–28 personer som møtte opp, sikkert like spente som jeg. Det skjedde da en god del den kvelden, og mange fikk seg en overraskelse.
Etter dette hadde Halvard flere demonstrasjoner og såkalte healing sirkler flere steder i landet. I en healing sirkel sitter de fremmøtte i ring, og Halvard går rundt og holder noen minutter på hver enkelt. Energien strømmer rundt og alle sammen får healing hele tiden, uansett hvem han holder på. Ved en slik demonstrasjon i Trondheim 30. desember 1991 var en journalist og fotograf fra Adresseavisen til stede. Dagen etter kunne man lese følgende i avisen:
Like før klokka halv tre i går ettermiddag humpet Stig (26) med krykker inn på rom 209 på Hotell Royal Garden. Ryggplager gjennom fjorten år hadde toppet seg, nå prøvde han «siste utvei». Ti minutter senere gikk Stig ned hotelltrappa, med krykkene under armen.
Halvard forteller at da fylkeslegen fikk greie på dette, ringte han og lurte på hva meningen hans var med a holde på sånn:
Fylkeslegen sa at han kjente til sånne som meg, og truet med litt av hvert om jeg ikke sluttet. Noe jeg selvfølgelig ikke gjorde. Etter artikkelen i Adresseavisen ble jeg oppringt av NRK P2, som gjerne ville ha med meg og fylkeslegen i et direktesendt debattprogram dagen etter. Jeg stilte opp tross kort varsel, og fikk beskjed om at dette var et innringningsprogram hvor lytterne kunne ringe inn og si sin mening om healing, og jeg kunne da kommentere etter hvert. Fylkeslegen stilte ikke opp personlig, men sendte sekretæren. Det var mange som ringte inn og ville si sin mening, noen positive, men flest negative. Det syntes jeg var merkelig, siden jeg visste at flere av dem jeg hadde hjulpet ville ringe. Etter sending kom en ansatt bort til meg, og fortalte at de på forhånd hadde fått beskjed om å ikke slippe gjennom så mange positive, men la dem som hadde negativ omtale få si mest. Dagen etter var det flere som fortalte meg at de hadde ringt, men ikke fikk komme til.
Oppveksten og savnet av sjøen gjorde at tilværelsen mellom fjell i en liten bygd for Halvard endte i 1996. Da flyttet han fra Valdres til Stjørdal, og leide et kontorlokale i sentrum, der han raskt fikk fullt opp med klienter. Men disse første årene som healer opplevde han også å ha evner utover å helbrede:
Det var noen hendelser som ikke var av den fysiske verden. Som å vite hva som feilte folk, se ting fra tidligere tider, få beskjeder på forskjellige mater og lignende. For eksempel da jeg var på ferie i Australia. Jeg fikk hjelp av en åndelig tilstedeværelse til a unngå et kjøpesenter i Surfers Paradise i Queensland. Etterpå viste det seg at det ble ranet av to bevæpnede menn. Det var som å se en amerikansk kriminalfilm. Politijakt med biler og helikopter. Derfor meldte jeg meg på Clairvoyanceskolen i København høsten 2003, for jeg ville teste evnene mine før jeg eventuelt gikk ut med dem. Det ble mange interessante helgetreff. Jeg fikk den bekreftelsen jeg trengte. Han som var sensor under eksamen våren 2004, en person jeg aldri hadde møtt eller hatt noe med å gjøre, kunne fortelle etterpå at det var en ånd til stede, og at ånden het noe med Jos ..., hvordan han så ut og at han hadde vært med meg siden jeg var 12 år for å hjelpe meg på denne veien. Det var min morfar som het Josef, og han døde i 1945.
Halvard mener at det nok var bestemt før han ble født at han skulle drive med healing:
Jeg skjønte i ettertid at jeg ble ledet inn på denne veien, spesielt fra tolvårsalderen. Om det er en plikt eller et kall, vet jeg ikke riktig hva jeg skal si, men det var nok min oppgave som jeg ikke kunne gå utenom. Det fikk jeg vel et godt bevis på i mars 1985, da jeg bodde på Leira og nettopp hadde kjøpt et småbruk på Bjørgo. En kamerat hjalp meg med noe oppussing, sånn at jeg skulle kunne flytte dit og ha kontor der. Dette småbruket lå nedenfor jernbanesporet til Valdresbanen. Veien ned dit var svingete og ikke helt vannrett. Det fantes nok ingen biler da den ble laget, bare hester. Etter endt oppussing en dag skulle vi kjøre opp derfra. Klokken var kvart på åtte, det var mørkt og det hadde snødd femten centimeter tung snø den dagen. Vi måtte derfor ha litt fart for å komme opp, men ikke for mye, for da kunne vi skli ut i svingen ved jernbanesporet. Like ovenfor linjen ble vi stående fast i snøen. Jeg ba Ove gå ut, for jeg måtte prøve å rygge over jernbanesporet, og han skulle rope om det kom tog. På grunn av den tunge, våte snøen og at veien gikk på skrå over sporet, gikk det ikke å svinge riktig, og jeg ble derfor stående med begge bakhjulene mellom skinnene utenfor overgangen. «Det kommer tog», ropte Ove, og 70 meter syd for meg kom toget i full fart rundt svingen. Fire sekunder senere var bilen bare vrak. Fysisk sett hadde jeg ingen mulighet til å komme meg i sikkerhet, men når nøden er størst er antagelig hjelpen nærmest. I neste øyeblikk befant jeg meg 20 meter oppe i bakken. Jeg så bilen stå på jernbanesporet, før toget smadret den. Det var ingen spor som kunne vise at jeg hadde gått opp bakken i dyp, tung snø på fire sekunder, noe som ville vært umulig uansett. Hva som egentlig skjedde, vil jeg ikke røpe.
Halvard har holdt på med healing på heltid siden 1982, og har ikke hatt tid til annet. Derfor må han også ta seg betalt for det han gjør:
Jeg tar ikke betaling for healingen, men for den tiden jeg bruker. I starten lot jeg folk betale det de selv mente passet. Da opplevde jeg at de som hadde lite penger betalte mer, og de med mer penger betalte litt eller ingenting. Etter hvert måtte jeg sette et fast honorar, men behandlet noen gratis for å finne ut hva som kunne helbredes og hvor mye behandling som måtte til. Noen få opplever spontanhelbredelse, resten må regne med å holde på en stund, alt etter hvor lenge de har vært plaget og om de har hatt noen plager tidligere. Jeg behandler ikke symptomer, men hele individet, da det er flyten av energi i og omkring kroppen som avgjør hvor frisk man er. Healingen foregår på det åndelige plan, ånd over materie. Derfor kan det ta noe lengre tid enn mange regner med, da alt henger sammen og årsaken kan ligge langt tilbake i tid. Skal man bli frisk, må man få med alt sammen på alle plan. Men man skal ikke henge seg opp i hvilken diagnose man har fått av helsevesenet. Den trenger ikke alltid stemme. På 1980-tallet var det mange som fikk diagnosen nerveproblemer. På 1990-tallet var det mer populært med virus. Dette fordi legene ikke visste hva som feilte folk.
Da Halvard startet med healing, var han spent på hvordan folk ville reagere:
Spesielt var jeg spent på hvordan mine nærmeste ville reagere. Men det gikk overraskende greit, kanskje fordi de fleste hadde hørt om noen som hadde vært hos en med varme hender. Men noe snakk var det vel om det, tenker jeg, for jeg hørte sikkert ikke alt og det var vel like greit. Hvor mange jeg har hjulpet, vet jeg ikke. Har ingen anelse. Men noen tusen er det jo blitt. Har hatt så mye å gjøre at jeg ikke har hatt tid til å føre statistikk.
Når Halvard blir bedt om å sette opp en liste over hvilke sykdommer og problemer han har hjulpet folk med, blir den lang:
Den blir vel omtrent slik: abstinenser, allergier, angina, angst, anspenthet, astma, balanseproblemer, Bechtrew, beinlengdeforskjell, beinskjevheter, beinskjørhet, bekkenløsning, betennelsestilstander, bevisstløshet, bihuleplager, blodforgiftning, blodpropp, dårlig blodsirkulasjon, blodsykdommer, blødninger, brokk, bronkitt, byller, candida albicans, cerebral parese, depresjoner, diabetes, diaré, drypp, dysleksi, eksem, emfyzeum, fordøyelsesproblemer, forkalkninger, forkjølelse, forstoppelse, frossen skulder, gallestein, grå og grønn stær, hemorroider, hjerneslag, hjerteflimmer, hjerteinfarkt, hodepine, hormonbalansen, hudsykdommer, hyperaktivitet, høyt blodtrykk, dårlig hørsel, dårlig hårvekst, idrettsskader, infeksjoner, influensa, isjias, kjønnssykdommer, kolikk, kramper, kreft, kuler, lammelser, leddgikt, lumbago, lupus, multippel sklerose, magekatarr, menisk, menssmerter, migrene, morbus chron, muskelplager, nakkesleng, nyrebekkenbetennelse, nyreplager, nyrestein, overgangsplager, polypper, prolaps, psoriasis, psykiske plager, raskere sårheling etter operasjoner og beinbrudd, reumatisme, rusmisbruk, røykeavvenning, sinnslidelser, skjelettplager, slitasje i hofter, smertetilstander, soppinfeksjon, spiseforstyrrelser, stamming, stoffskifteplager, stråleskader, svulster, dårlig syn, synsforstyrrelser, systemisk lupus erythema (lupus), søliaki, søvnforstyrrelser, tannpine, tennisalbue, trafikkskader, ulcerøs kolitt, urinsyregikt, urinveisinfeksjon, utbrenthet, virus, yrkesskader, ødem, øyekatarr, åreforkalkning, åreknuter.
Det er nok flere også.
I starten var det mange tilfeller som gjorde sterkt inntrykk på ham:
Foruten å se at armer og bein strekte seg, var det jo en del andre ting også. Mange henvendte seg til meg fordi de hadde kreft, og hadde fått små forhåpninger av det offentlige helsevesen. For eksempel kom en mann fra Nord-Trøndelag med prostatakreft og sa at legene hadde gitt ham seks måneder igjen å leve. Han fikk tre behandlinger, og da han kort tid etter ble undersøkt på Namsos sykehus, ble han erklært frisk og levde i 17 år til. En kvinne fra Chile som bodde i Valdres ringte meg og fortalte om sin tante i Chile, som hadde kreft i underlivet. Dette kunne være omkring 1983–84, og jeg trodde vel egentlig ikke at jeg kunne hjelpe henne. Men det skader ikke å prøve, tenkte jeg. Tanten visste ikke selv om behandlingen. Jeg fjernbehandlet henne noen ganger, og to uker senere fikk jeg telefon fra Valdres om at tanten var blitt uvel den tiden jeg behandlet henne. Hun hadde etter hvert oppsøkt sykehus, var blitt undersøkt og fikk beskjed om at hun var frisk.
En mann fra Hønefoss hadde fått beskjed om at han ikke hadde lenge igjen, da han var blitt operert for kreft i halsen. Han hadde spredning til lymfene under høyre arm og leveren, som var så ille at de ikke kunne gjøre mer, og de ga ham dødsdommen. Han kjørte fra Hønefoss til Valdres, og hadde så store smerter at han måtte stoppe mange ganger på veien og var veldig preget av smertene da han kom frem. Han var en hardhaus med militær bakgrunn, som ikke klaget. Han fikk doble behandlinger hver dag i en uke fra mandag, og på onsdag var han merkbart bedre. Fredag følte han seg i fin form. Da han kom på sykehuset påfølgende mandag, fikk han beskjed om at han var frisk.
Det var også veldig spennende da det kom en kvinne fra Horten med en stor forkalkning. Hun hadde gått med smerter i høyre arm og skulder i syv år. Hun fikk tatt røntgenbilder på Horten sykehus, som viste en stor forkalkning i skulderen. Legen sa hun matte gå med denne forkalkningen resten av livet. Hun fikk deretter kortisonsprøyter, røntgenbehandlinger, fysioterapi og akupunktur, men smertene var fortsatt de samme. Hun fikk tatt røntgenbilder flere ganger i løpet av den syvårsperioden, deriblant 20. oktober 1982, som viste at forkalkningen var uforandret. 30. november 1982 hadde hun første time hos meg. Hun hadde ingen tro på healing, kunne hun fortelle, men hun hadde prøvd så mye at hun like gjerne kunne prøve det også. Under behandlingene kjente hun litt varme i skulderen, og etterpå noe smerte nedover armen. Under den sjuende behandlingen holdt hun på å gi opp, for armen var like vond. Hun trodde ikke det var noe hjelp i det likevel. Det var veldig dumt, tenkte jeg. Ettersom hun hadde noen reaksjoner under og etter behandlingen, var det noe som skjedde. Røntgenbildet viste en meget tydelig forkalkning, og tenk om den forsvant? Da ville jeg få et tydelig bevis på at det går an å få bort forkalkninger med healing. Med bakgrunn i dette tilbød jeg henne noen behandlinger gratis. Etter den tiende behandlingen slapp smertene. 15. februar 1983 dro hun til Horten sykehus for å ta nye røntgenbilder. Da fikk hun til sin store forbauselse se at nesten all kalken var forsvunnet. Hun kom tilbake for å få ytterligere tre behandlinger, og da var hun frisk.
20. oktober 1982 -------------------------------------------- 15. februar 1983
På bildet til venstre synes den store forkalkningen meget tydelig. På bildet til høyre, etter ti behandlinger, er det bare noe rusk igjen. Dette forsvant etter de siste tre behandlingene.
Noen av dem som har kontaktet Halvard har trodd at han skulle behandle dem gratis:
De som tror det, respekterer ikke det jeg gjør og at jeg bruker tiden min på dette. Og med en sånn innstilling kan resultatet bli dårligere, noe jeg erfarte de første årene.
Han gir også tips om hvordan man kan skille mellom seriøse og useriøse aktører:
Dessverre er det en del useriøse aktører i denne bransjen, som i alle andre. Mange har problemer med a skille dem fra seriøse. En liten hjelp kan være å høre etter hva vedkommende sier. Om han eller hun bruker store ord og gir løfter om helbredelse, eller tar høye honorarer, skal man være forsiktig. Sikrest er det å gå til en mann er blitt anbefalt av andre, eller som har gode referanser. Men som sagt: Det er jo ingen som kan helbrede alle, det kan heller ikke jeg. På deres frukter skal de kjennes.
Halvard leide kontorlokale i Stjørdal sentrum fra 1996 og til 2008, og hadde fullt opp med klienter. Etter hvert har han gått mer over til fjernhealing, og i dag er det stort sett det han gjør. Han reiser ikke lenger rundt og behandler, men har kontor hjemme i sokkeletasjen. Der tar han i svært spesielle tilfeller imot klienter. Å være healer oppsummerer han slik:
Healing er behandling av hele mennesket.
Behandling av fysiske og psykiske, kroniske og akutte plager, uten å etterlate bivirkninger. Å løse opp blokkeringer og høyne energien for å skape balanse, som hjelper til å få fokus tilbake. Energiene tilstreber alltid å gjenopprette helse og helhet, og aldri virke skadende på den levende organisme. Å være healer vil si å stille seg til rådighet for disse åndelige energiene, og la dem virke gjennom en selv til nytte for de syke og lidende. Jeg er en kanal. Jeg helbreder ikke. Det er det de åndelige energiene som gjør. Når de får virke fritt, kan alt skje. Også mirakler.